Hjem

 

 

Rottweileren er en tysk kvegdriverhund med aner tilbake til Romerriket. Rottweilerens utseende gir inntrykk av styrke, smidighet og utholdenhet. Dens opptreden er selvsikker og nervefast, og den reagerer med stor oppmerksomhet ovenfor omverdenen.

Historikk
Rottweileren kan spore sine forfedre tilbake til Romerriket og ble da holdt som vakt- og drivehund. Hundene fulgte de romerske legionene over Alpene, beskyttet menneskene og drev kveget. Slik kom den til Tyskland, og derfra senere også til de skandinaviske land. Med fremføringen av jernbanen falt behovet for drivhunder for kveg bort, og antallet Rottweilere sank kraftig. I begynnelsen av dette århundret ble den "gjenoppdaget" da man søkte hunderaser for polititjeneste, og den ble offisielt anerkjent som politihund i 1910.

Rottweileren tilhører gruppe 2 (Pinscher, schnauzer, mollosser-sennenhunder) og brukes i dag foruten som familiehund også av politi og sivile som tjenestehund, redningshund, trekkhund og vakthund samt til konkurranser som bygger på dens arbeidsområder. Rottweileren er også representert på de fleste utstillinger.

Opplæring, familieliv, bruk
Rottweilerens karakter består av medfødte og ervervede fysiske og psykiske egenskaper. Riktig oppdratt fra starten blir den en like dyktig brukshund som trivelig familiehund. Rottweileren er sterk, rolig, verdig og godmodig, men et blikk som inngir tillit. Hannhunden trenger generelt en bestemt, gjerne hundevant eier. Det er å anbefale at man som førstegangs hundeeier anskaffer seg en tispe, som ofte kan være litt lettere å ha med å gjøre.

Rottweileren er meget arbeidsglad, og eieren må regne med å aktivisere den. Som valp er Rottweileren lik de fleste andre raser, og denne perioden kan være en prøvelse, men er som oftest en morsom og lærerik tid. Det er viktig at man allerede i denne perioden begynner å oppdra hunden. Det er da grunnlaget legges for hvordan hunden skal bli som voksen.

Oppdragelsen må bygges på tillit og den må være konsekvent, bestemt, men vennlig. Hunden må vite hva som er tillatt og hva som ikke tolereres. Hunden er som kjent et flokkdyr som naturlig innordner seg i en flokk og underkaster seg lederen. For våre hunder er det familien som er flokken, og hundens plass er nederst. Det er imidlertid viktig å huske på at små barn ikke har forutsetninger for å være over hunden på rangstigen. Dette betyr at små barn må læres å respektere hunden, ikke omvendt. Slik kan man unngå de fleste "ulykker" der hunden biter de små.

En del oppgaver vet hunden instinktivt tillegger lederen, og hvis lederen overlater noen av disse oppgavene til hunden, vil den få vanskeligheter med å forstå sin plass på rangstigen og med å akseptere eieren som leder. Men det viktigste for et godt lederskap, er at hundeeieren, gjennom sin omgang og samarbeide med hunden, setter grenser og på den måten befester tillit og derigjennom sin lederposisjon. Er et sikt tillitsforhold ikke etablert, vil det alltid være konflikter i flokken. Dette kan ikke løses med makt og fysisk vold mot hunden.

Ved ca. 12 måneders alder er valpestadiet over, og unghunden vil prøve sin psykiske styrke på omgivelsene. Det er nå du ser resultatet av dine handlinger og kan vise dine evner som leder. I de halvannet til to år som kommer, utvikler hunden seg gradvis til voksen hund.

Rottweileren er som nevnt en brukshund, og bør derfor brukes. Den må få tilfredsstilt sitt fysiske og psykiske aktivitetsbehov daglig. En hund som får bruke både hode og kropp i tilstrekelig grad, vil være rolig og tilfreds, og man unngår stort sett at hunden blir en "problemhund" fordi den kjeder seg.

Aggresjon og utfall mot andre hunder kan bli et problem dersom man ikke gir hunden nødvendig miljøtrening sammen med andre hunder. Dette er viktig både for hann og tispe, og må skje i kontrollerte og sikre former. Hunder som ikke er instinktsikre (normale) bør ikke brukes i slik miljøtrening. Husk også at ingen hunder er like med hensyn til avreagering og terskelverdi for sin atferd. Å tilsnakke en hund i sterk affekt kan være vanskelig og endog umulig.

Helse
Rottweilerens levealder er vanligvis fra 8-12 år. Når det gjelder arvelige sykdommer, er disse hovedsaklig konsentrert om skjellettlidelser. Norsk Rottweilerklubb har i mange år arbeidet med bekjempelse av både HD og AA og utviklingen har vært positiv. Oppdretterne er flinke til å røntgenfotografere sine hunder og avlsrådet fører statistikker og følger med på utviklingen. Klubbens avlskriterier setter strenge krav til HD/AA-status på foreldredyrene.

Videre har man viet sykdommen "katarakt" større oppmerksomhet, og dette er også etter hvert blitt innarbeidet i avlskriteriene i klubben. Det totale sykdomsbildet hos rasen er ikke særlig annerledes enn andre tjenestehundraser.

 

 

 

 

F.C.I.- Standard nr. 147
Revidert: 19.06.2000
Opprinnelsesland: Tyskland.
Annvendelse: Ledsager, beskyttelse og tjenestehund.
F.C.I. Klassifikasjon: Gruppe 2, Schnauzer, Pincher, Molosser og Sennen.

Historikk:
Rottweileren teller med blant de eldste hunderaser. Opprinnelsen går helt tilbake til romertiden hvor den ble holdt som vakt og drivhund. De romerske legioner brakte med seg Rottweileren på sine felttog til bl.a. Germania.

I omegn rundt byen Rottweil møtte så disse hunder de lokale hunder og det fulgte en sammenblanding av rasene. Hovedoppgaven til Rottweileren ble etterhvert drift og bevoktning av storfe, og beskyttelse av sin eier og hans eiendom. Hunden fikk sitt navn etter den gamle tyske byen Rottweil; Rottweiler Medzgerhund (slakterhund).

Slakterne avlet disse hundene kun på bakgrunn av sin ytelse og anvendelighet. Slik fremkom gjennom tidens løp en utrolig vakt- og drivhund, som også fant anvendelse som trekkhund. Da man i begynnelsen av det 20.århundre søkte hunderaser for polititjeneste, ble også Rottweileren prøvet. Det viste seg svært raskt at den var meget godt egnet til denne form for tjeneste. I 1910 ble rasen offisielt anerkjent som politihundrase.

Rottweileravl etterstreber en hund som strutter av kraft, sort med rødbrune klart avgrensede tegninger og som ved kraftig helhetsinntrykk ikke savner edelhet og som i særlig grad egner seg som ledsager, beskyttelses og brukshund.

Helhetsinntrykk
Middels stor tettbygd, verken tung eller lett, ikke høybeint eller luftig. Dens velbalanserte, tette og kraftige skikkelse vitner om stor kraft, smidighet og utholdenhet.

Viktige proporsjoner
Kroppens lengdemål målt fra brystbenet til sittebeinsknuten, skal ikke overskride skulderhøyden med mer enn 15%.

Atferd/temperament
Vennlig og fredelig lynne, barnekjær, meget hengiven, oppmerksom, lærevillig og arbeidsglad. Selvsikker, nervefast og uforferdet. Den reagerer med stor oppmerksomhet ovenfor omverdenen.

Hode
Skalle:
Middels lang. Bred mellom ørene, moderat velvet sett fra siden. Nakkeknølen godt utviklet, uten å være sterkt fremtredende.

Stopp:
Markant.

Nesebrusk:
Godt utviklet, heller bred enn rund, med forholdsvis store nesebor, alltid sort.

Snuteparti:
Bred ansatt og moderat avsmalende snuteparti, rett neserygg. Snuten skal verken virke lang eller kort i forhold til skallen.

Lepper:
Sorte, stramme lepper og stramme munnviker. Mørkest mulig gommer.

Kjever/tenner:
Kraftig bred over- og underkjeve. Sterkt og fullstendig bitt. Saksebitt.

Kinn:
Markerte kinnben.

Øyne:
Middels store, mandelformede. Dypbrun farge. Godt tilliggende øyelokk.

Ører:
Middels store, hengende trekantede, bredt plassert og høyt ansatt. Skallen fremtrer bredere med godt anlagte, fremoverstilte ører.

Hals:
Kraftig, passe lang, muskuløs med lett velvet nakke. Tørr, uten halshud.

Forlemmer
Helhetsinntrykk:
Rette og ikke trangstilte sett forfra. Underarmene rette sett fra siden. Skulderbladenes vinkel mot horisontalplanet ca. 45 grader.

Skulder:
Godt plassert.

Overarm:
Godt tilliggende.

Underarm:
Kraftig utviklet og muskuløs.

Mellomhånd:
Lett fjærende, kraftig, ikke steil.

Poter:
Runde, godt sluttede og velvede. Harde tredeputer, korte, sorte og sterke negler.

Kropp
Overlinje:
Rett, kraftig og stram.

Lend:
Kort, kraftig og dyp.

Kryss:
Bredt av middels lengde, lett rundet, verken rett eller sterkt avfallende

Bryst:
Rommelig, bredt og dypt (ca 50% av skulderhøyden), med godt utviklet forbryst og godt velvede ribben.

Underlinje / buk:
Ikke opptrukket buk.

Hale:
Naturlig medfødt. Bæres vannrett i forlengelse av rygglinjen, i ro kan den bæres hengende.

Baklemmer
Helhetsinntrykk:
Sett bakfra rette og ikke trangstilte. I fri stand er baklemmenes vinkler stumpe.

Lår:
Moderat langt, bredt og meget muskuløst.

Underlår:
Langt, kraftig og utpreget muskuløst, og senene går over i et kraftig, godt vinklet, ikke steilt haseledd.

Poter:
Noe lengre enn forlemmene, like godt sluttede, velvede med sterke tær.

Bevegelser:
Rottweileren er en traver. Fast og relativt stabil rygg. Harmoniske, stabile, kraftfulle og frie bevegelser med god skrittlengde.

Hud
Hodehud:
Stram, ved stor oppmerksomhet dannes lette pannerynker.

Pels
Hårlag:
Består av dekkpels og underull. Middels lang, grov, tett og fast tilliggende dekkhår; underullen skal ikke stikke frem gjennom dekkhårene. På bakbena er pelsen noe lengre.

Farge:
Sort med godt avgrensede tegninger av mettet, rødbrun farge på kinn, snute, halsens underside, bryst og ben, såvel som over øynene og rundt anus.

Størrelse og vekt
Mankehøyde:
Hannhunder:
(61 - 68 cm)
61 - 62 cm : liten
63 - 64 cm : middels stor
65 - 66 cm : stor (korrekt størrelse)
66 - 68 cm : meget stor

Tisper:
(56 - 63 cm)
56 - 57 cm : liten
57 - 59 cm : middels stor
60 - 61 cm : stor (korrekt størrelse)
62 - 63 cm : meget stor

Vekt:
Hannhunder: ca 50 kg
Tisper: ca 42 kg

Feil:
Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Helhet:
Lett, luftig, høybeint, dårlig beinstamme og muskler.

Hode:
Jakthundhode, smalt, lett, for kort, for langt, plumpt, flat skalle. (manglende eller for liten stopp).

Snute:
Langt eller spiss snuteparti, hareskår, konkav eller konveks neserygg, avfallende neserygg, lys eller flekket nesebrusk

Lepper:
Åpne, rosafargede eller flekkete, åpen munnvik

Kjever:
Smal underkjeve.

Kinn:
Sterke utposede kinn.

Tenner:
Tangbitt.

Ører:
Avsatt for lavt, tunge, lange, slappe, tilbakelagte eller fremadrettede og ulikt bårne ører.

Øyne:
Lyse dyptliggende, for utstående eller runde, slappe øyelokk.

Hals:
For lang og tynn, dårlig muskulatur, halshud.

Kropp:
For lang, for kort, smal.

Rygg:
For lang, svak eller nedsenket, karper.

Bryst:
Flat brystkasse, tønneformet, innsnørt.

Hale:
Ansatt for høyt eller lavt.

Front:
Smalt stilte, ikke rette forben. Steil skulder, manglende albuetilslutning. For lang, for kort eller steil overarm, svak eller steil mellomhånd, sprikende poter, for flate eller for velvede tær, dårlige tær, lyse negler.

Bakpart:
Flate lår, hasetrang, kuhaset, hjulbent, for mye eller for lite vinklet, sporer.

Hud:
Rynket hodehud.

Pels:
Myk, for kort eller for lang, krøllet, manglende underull.

Farge:
Misfarget, uklare avgrensninger, for utviskede tegninger.

Diskvalifiserende feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

Helhet:
Manglende kjønnspreg.

Vesen:
Engstelige, skye, feige, skuddredde, ondskapsfulle, overdrevent misstroiske og nervøse individer.

Øyne:
Entropion, ektropion, gule øyne, øyne med forskjellig farge.

Bitt:
Overbitt, underbitt, kryssbitt, manglende fortann, hjørnetann, premolar eller molar.

Hale:
Haleknekk, ringlet hale, hale båret mye til siden.

Pels:
Utpreget lang og bølget pels.

Farge:
Hunder som ikke har rottweilerens typiske sorte grunnfarge i kombinasjon med korrekt plasserte brune tegninger.
Hvite flekker

Obs! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass